Vitnesbyrd om utfrielse fra Etcheberry Enriques

Jeg tok imot Jesus som min personlige Herre og Frelser da jeg var 12 år gammel. 16 år gammel begynte jeg i en pinse kirke. 18 år gammel bestemte jeg meg for å bli døpt. 

Under oppveksten hadde jeg mange spørsmål som f.eks. "Hvorfor jeg ikke kunne tjene i menigheten?", "Hvorfor var det slik at jeg stolte mer på familien enn på Herren?" " Hva er vitsen med å gå til kirke og ta del i disippeltrening når jeg ikke bruker det jeg lærer til Guds ære?" Og hvorfor jeg følte meg nedbrutt innvendig - hvorfor jeg følte meg tom på innsiden - hvorfor jeg følte at noe manglet?

Jeg forsøkte å forandre meg selv, men jeg klarte det ikke. Jeg forsøkte å lese noen oppmuntrende, bibelbaserte bøker  og håpet at de ville svare på alle spørsmålene mine. Men det gjorde de ikke.  Jeg lærte i kirken at det ikke er normalt for en kristen å føle seg nedbrutt eller å føle seg som om en er i fengsel. Bibelen sier jo Gal. 5,1 : "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. " Jeg ble klar over at jeg ikke satte pris på livet mitt. Jeg levde ikke det livet Gud ønsket at jeg skulle leve. Det var mange løgner som fienden hadde plantet i meg.

På den tiden ble jeg ledet til Midt Østen.  Jeg husker at jeg ba hardt fordi det var et muslimsk land. Det var virkelig et langt skritt ut av min komfort sone. Men jeg ble oppmuntret av verset fra Romerne 8,31: "Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss?" 

Fra Midt Østen lærte jeg det grunnleggende for en relasjon med Kristus, nemlig tro og tillit.  Jeg lærte å kjenne Gud gjennom Bibelen og gjennom livet til profetene og disiplene. Jeg følte at jeg var på innsiden av Bibelen gjennom menneskene som var rundt meg i Midt Østen. Jeg fikk et glimt av livene til menneskene i Bibelen. Gud er den beste læremesteren. Han visste på hvilken måte jeg kunne lære på en effektiv måte. Det var en til en undervisning. Men ettersom tiden gikk, jo mer jeg ble kjent med Jesus, jo mer åpenbarte Han mitt hjerte for meg. Jeg så utilgivelighet, bundethet, generasjonsforbannelse og ondskap i livet mitt som jeg trengte å bli løst fra.

Etter et år reiste jeg hjem til Filippinene, men etter fire måneder reiste jeg til Norge. Der opplevde jeg virkelig åndelig kamp. Det gjorde meg redd. En dag spurte jeg  en pastor i International Christian Fellowship (IKF) om han kunne be for meg fordi jeg ikke kunne takle det lenger. Jeg husker at jeg alltid hadde hatt en vond drøm, men på den tiden var det verst. Jeg var blitt mer sensitiv til fienden. En av de de tingene jeg var mest redd for var å sove alene i huset om natten. Jeg var klar over at det ikke var normalt for en kristen å ha slik frykt, fordi det står i Bibelen at vi er seierherrer fordi Jesus lever i oss. Gud ledet meg til mennesker som hjalp meg å forstå det jeg erfarte. Jeg gikk gjennom rådgivning og utfrielse. Da jeg var i denne prosessen av rådgiving, så oppsto det prøvelser som gjorde at jeg lurte på hvilke gode ting ville komme ut av dette. Jeg klarte ikke å gi slipp på fortiden. Da minnet Herren meg på at grunnen til at jeg var i Norge var for å få orden på forholdet til min mor og tilgi henne, og tilgi de andre menneskene som hadde skadet meg. Nå var tiden kommet for å gi slipp på den ekstra bagasjen, det var ikke plass til den hos meg lenger.  Et etter et ble spørsmålene mine besvart og jeg oppdaget den mørkeste delen i mitt liv. Det var svært vanskelig å godta at jeg, jenta som alltid var i kirka, som alltid leste i Bibelen og var omgitt av kristne venner, hatet Gud. Det var grunnen til at jeg ikke kunne tjene Ham. Jeg anklaget Gud for det som jeg hadde opplevd i barndommen.

Ubevisst ble jeg mer og mer oppmerksom på det. Og det var også grunnen til at når jeg forsøkte å tjene Herren, så så jeg meg selv som uverdig til å stå foran Ham. Det Gud ønsker mest fra oss er ikke det vi gjør for Ham, men vårt hjerte.

Før jeg gikk gjennom rådgiving og utfrielse, så følte jeg alltid at noe manglet i meg, men nå kan jeg i sannhet si at jeg fant det jeg savnet, og det er den sanne relasjonen til Kristus. Og jeg kan gladelig si  at jeg fant min første og sanne kjærlighet, som er Jesus. Jeg trenger ikke lenger å late som og være uærlig. 

Gud vet om alt i oss. Vi trenger bare å vende oss til Ham med et ydmykt hjerte og be om tilgivelse. Det vil sette oss i frihet.  Når vi er i Kristus, så er det umulig å leve det gamle livet. Vi blir forvandlet. Når du møter Jesus, så vil du i sannhet aldri bli den samme igjen. Skriften sier "Dersom noen er i Kristus, så er han en ny skapning: det gamle er forbi, se alt er blitt nytt." 2 Kor. 5,17

Jeg, Etcheberry Enriquez, som mottok Jesus Kristus og som erkjenner at jeg trenger å bli berget av Kristus hver dag. Gud velsigne deg.