HAR DU  NOENSINNE HATT EN SLIK DAG?

Des. 4, 23 Nyhetsbrev DD

» En spesiell berøring for en spesiell oppgave.”Jeg hørte en gang en av mine favorittpredikanter (nå avdøde), Dr. Adrian Rogers, beskrive salvelse som dette. Jeg vil legge til , «for en spesiell tid». Egentlig er det mye mer enn det, men jeg vil dele et spesielt øyeblikk som skjedde i Corpus Christi for noen år siden. Jeg skulle etter planen forkynne i flere fengsler i området og bestemte meg for at Corpus var det mest praktiske for fengslene i Beeville, Three Rivers og San Diego, Texas. Jeg elsker å fiske, men trodde ikke jeg ville ha tid på grunn av de mange gudstjenestene jeg hadde planlagt. Jeg tok stanga og snella mi…i tilfelle.

Jeg kom dit og ringte kapellan David Villareal ved Garza East-enheten hvor jeg skulle være den kvelden. «Jeg er så glad for at du ringte. Jeg prøvde å nå deg, men du hadde allerede dratt hjemmefra. Bror Don, vi fikk en ny sjef på enheten i dag, og han avlyste alle ukentlige aktiviteter. Jeg er så lei meg, men vi kan ikke ha kirke i kveld. «Vel, jeg vet at disse tingene skjer, det er bare en del av fengselsvesenet. Så, sa jeg til meg selv, jeg skal bare fiske. Jeg har fisket mange ganger i Corpus Christi.

I andre tanker kjørte jeg rett forbi…

I dag ville det vært annerledes. Vanligvis fisker jeg fra marinaområdet hvor det er «T» hoder og «L» hoder som lar deg kjøre ut og fiske fra det parklignende område. Jeg kjøpte agnet mitt fra en av rekebåtene i området og satte kursen mot fiskeplassen min … men jeg kjørte «fraværende» rett forbi den. Da jeg skjønte hva jeg hadde gjort, var jeg allerede noen kvartaler forbi og bestemte meg for å fortsette langs bukten en stund fordi jeg hadde sett en brygge i det fjerne. Jeg tenkte jeg skulle prøve brygga først og da jeg kom til den lille offentlige parken kunne jeg se en person på brygga. Jeg samlet opp fiskeutstyret og satte kursen mot enden av brygga. Da jeg kom nærmere enden, kunne jeg se at det var en kvinne og at hun ikke hadde fiskeutstyr, hun bare så utover i bukten.

Jeg lurte på hvorfor en kvinne ville være der ute alene og uten fiskeutstyr, men jeg ønsket ikke vite det, jeg ville bare fiske. Jeg gikk til motsatt side av brygga omtrent 30 m fra der hun var. Da jeg begynte å fiske og dro inn den ene småfisken etter den andre, kunne jeg se henne komme nærmere litt etter litt over til der jeg var. Jeg ville bare fiske så jeg «på en måte» ignorerte henne. Etter et øyeblikk startet hun en samtale: «Du fanger sikkert mye fisk, kaster du dem alltid tilbake?» Jeg innrømmer at jeg ikke var altfor vennlig, jeg fortalte henne at jeg alltid la fisken tilbake. Jeg visste ikke på dette tidspunktet at dette var et salvet, utvalgt øyeblikk fra Gud. Jeg fortsatte bare å fiske. Hun fortsatte å snakke, og mens hun gjorde det begynte jeg å lytte mer interessert. Hun fortalte meg at hun var lege. Jeg bare lyttet, men i tankene mine sa jeg: «Ja, du er en lege.» Hun fortalte meg at hun ikke kunne praktisere fordi hun hadde vært innlagt på en institusjon for psykose for omtrent et år siden. Hun fortalte meg at hun hadde forsøkt selvmord et par ganger. Jeg lyttet mer intenst. Jeg spurte henne hvorfor hun var på brygga. Hun sa: «Jeg virker bare «trukket» til vannet, det er noe endelig med vannet. Du kan kutte håndleddet og overleve; du kan ta en overdose og overleve … men det er noe endelig med vannet.» Jeg så på det urolige vannet i bukta  og kikket tilbake til stranda … en ganske lang svømmetur. Hun forklarte hvor fortvilet hun var og hvor forferdelig deprimert på grunn av situasjonen hennes. Hun var der for å begå selvmord!

Jeg visste at dette var et ordinert øyeblikk

Jeg begynte å legge fra meg fiskeutstyret, for nå visste jeg hvorfor gudstjenesten var avlyst, nå visste jeg hvorfor jeg «i andre tanker» hadde kjørt forbi fiskeplassen min. Jeg visste at dette var et bestemt øyeblikk! Akkurat da jeg var klar til å vitne for henne, begynte andre mennesker å dukke opp og ødelegge det private øyeblikket. Det skjønte jeg også.

Jeg sa, «frue, jeg vil ikke at du skal misforstå, men har du noe imot å gå tilbake til bilen min med meg og sitte noen minutter i forsetet på bilen … jeg vil snakke med deg og be for deg.» Hun nølte ikke med å si at hun visste at hun trengte forbønn.

Da vi gikk mot bilen, fant jeg ut at hun var frelst og var trygg på sitt forhold til Kristus. Selv om hun ikke deltok i en evangelisk kirke, husket hun dagen da hun ba Kristus om å være hennes Frelser. Jeg spurte henne om hun trodde på engler. «Å, ja, det gjør jeg. Jeg tror de har grepet inn mange ganger i livet mitt …» Jeg spurte henne så om hun trodde på demoner … hun nølte et øyeblikk. «Ja, det gjør jeg vel.»

Vi kom til bilen og satte oss i forsetet. Jeg sa, «Jeg tror ikke du er psykotisk selv om det kan ha vært din diagnose, jeg tror du plages med onde ånder av depresjon og selvmord, og jeg tror videre at Gud har hørt ditt rop om hjelp. Jeg tror det er derfor vi sitter her i dette øyeblikk. Jeg fortalte henne at dersom hun ønsket å være fri, kunne hun ikke ha noen utilgivelighet eller ubekjent synd i livet sitt, at jeg i Jesu Kristi navn kunne irettesette demonene. Hun var klar! «Vennligst gjør det!» Svarte hun. Først ba jeg og anerkjente og takket Gud for hans nærvær. Jeg ba Den Hellige Ånd om å gi meg veiledning og oppnå hennes frihet gjennom bibelsk utfrielse. Jeg forklarte henne at jeg kom til å binde onde ånder i Jesu Kristi navn, og når jeg gjorde det kunne hun oppleve noen fysiske opplevelser, symptomer som kvalme, tett mage, prikkende følelser, øyne flagrende, svie i deler av kroppen hennes osv. Hun nikket at hun forsto. Jeg tok autoritet over de onde åndene og bandt dem i Jesu Kristi navn. Jeg befalte at de ikke kunne splitte, dele, formere seg, fragmentere eller klone … de kunne ikke skjule seg eller bruke noen form for lureri, at de ikke kunne skade henne, eller gå til noen andre, jeg befalte jeg dem å være oppmerksomme og at når de ble beordret til å gå ville de straks gå ned i avgrunnen. Etter at de onde åndene var bundet, spurte jeg om hun opplevde noen uvanlige følelser eller symptomer. «Å, ja, leppene mine brenner, og hendene mine, begge hendene kribler og brenner.»

De var der og de var nervøse for hva som skulle følge. De manifesterte seg gjennom ubehaget hun beskrev. Jeg fortalte henne at hun kunne kjenne dem komme opp og ut av munnen hennes når jeg befalte dem å gå. Jeg kunne se kroppen hennes hev seg etter en dyp utpust da demonene ble drevet ut. Jeg kunne se og høre det dype lettelsens sukk! Jeg spurte henne hva hun følte. 

«Å, tåken er borte. (Det var ikke tåkete). Å, jeg kan til og med se klarere, ting er skarpe og tydelige» sa hun, «jeg har aldri følt en slik fred i hele mitt liv!» Jeg snakket kort med henne om hva som hadde skjedd, jeg oppmuntret henne til å gå til en kirke som underviste fra Bibelen. Jeg ba sammen med henne igjen. Hun var fri i Jesu Kristi navn! Utnevnt, salvet, til fastsatt tid!

Jeg sendte henne noe lesestoff og et oppmuntringsbrev. Noen uker etter det ringte hun hjem til oss og snakket med min kone (jeg var ute av byen), og fortalte henne hva som hadde skjedd med livet hennes som et resultat av dette øyeblikket ordinert av Gud. Hun ringte igjen noen uker etter det for å fortelle meg at hun hadde det bra. 

Jeg var nylig tilbake i Corpus Christi, og jeg ringte for å sjekke hvordan hun hadde det. Dette var nå to år senere. Mannen hennes svarte, jeg presenterte meg selv og sa: «Jeg vet ikke om du vet hvem jeg er…» Han avbrøt meg med: «Ja, ja, jeg vet hvem du er.» Han fortalte meg at kona hans ikke var hjemme, men at hun var en annen person. «Takk Gud, livet hennes er annerledes nå …

Jeg tror dette skjer oftere enn vi er klar over. Det er viktig at vi gjenkjenner dem når det skjer.

Gud velsigne dere

Bare for Jesus.

Don