En opplevelse hvor jeg erfarte Guds ledelse på en helt spesiell måte (av Don Dickerman)

Jeg hørte en gang pastor Dr. Adrian Rogers fra Memphis forklare salvelse slik: «En spesiell berøring for en spesiell oppgave». Jeg har lyst til å legge til «for et spesielt øyeblikk». Egentlig betyr det mer enn det, men jeg ønsker å dele en spesiell opplevelse som skjedde Corpus Christi for noen få år siden.

Det var planlagt at jeg skulle tale i flere av fengslene i området og jeg så at Corpus hadde den mest praktiske beliggenheten i forhold til fengslene i Beevill, Three rivers og San Diego, Texas.

Jeg elsker å fiske, men trodde ikke jeg ville få tid på grunn av alle møtene jeg hadde planlagt. Jeg tok med fiskestangen og utstyr for sikkerhets skyld.

Jeg ankom og ringte opp fengselsprest David Villareal i Garza East fengselet hvor jeg skulle være den kvelden. «Jeg er så glad du ringte. Jeg forsøkte å nå deg, men du hadde allerede reist hjemmefra. Bror Don, vi fikk en ny direktør i fengselet i dag, og han kansellerte alle kveldsaktivitetene. Jeg beklager, men vi kan ikke ha gudstjeneste i kveld. «

Jeg vet slike ting skjer, det er bare en del av fengsels tjenesten. Så jeg sa til meg selv, jeg går og fisker. Jeg har fisket mange ganger i Corpus Christi.

Jeg satt i mine egne tanker og kjørte rett forbi.

Denne dagen var forskjellig fra andre dager. Vanligvis kjørte jeg til marinaen hvor det var anledning til å kjøre på utstikkere ut på sjøen. Der kunne jeg kjøpe agn fra en av reketrålerne før jeg kjørte ut for å fiske.

Slik ble det ikke denne dagen. Der jeg satt i mine egne tanker kjørte jeg rett forbi. Jeg var allerede et godt stykke forbi og bestemte meg for å kjøre videre. Der framme så jeg en utstikker som gikk ut i sjøen. Jeg tenkte jeg kunne prøve denne utstikkeren først.

Det var en liten parkeringsplass og langt ute på brygga sto det en person. Jeg tok med meg fiskeutstyret og gikk ut mot enden av utstikkeren. Da jeg kom nærmere så jeg det var en dame. Hun hadde ikke fiskeutstyr. Hun sto bare og så ut mot horisonten.

Jeg undret meg over hvorfor en dame ville være her ute alene og uten fiskeutstyr, men jeg ønsket ikke å vite hvorfor. Jeg ønsket bare å fiske. Jeg gikk til den motsatte siden av bryggen omtrent 30 m fra hvor hun var. Da jeg begynte å fiske og dro inn den ene lille fisken etter den andre, kunne jeg se at hun sakte beveget seg dit jeg var. Jeg ønsket bare å fiske, så jeg lot som om jeg ikke så henne.

Hun innledet en samtale – «du fanger sannelig mye fisk. Slipper du dem alltid uti igjen?» Jeg må bekjenne at jeg ikke var interessert i noen samtale, så jeg bare svarte bekreftende at jeg alltid slapp dem uti igjen.

Jeg visste ikke at dette var et slikt utvalgt øyeblikk da jeg skulle få oppleve Guds inngripen på en spesiell måte. Jeg bare fortsatte å fiske.

Hun fortalte meg at hun var lege.

Hun fortsatte å snakke, og jeg begynte å bli mer interessert. Hun fortalte at hun var lege. Jeg bare lyttet, men i mitt sinn sa jeg «jaså, så du er lege.» Hun fortalte meg at hun ikke kunne praktisere fordi hun hadde blitt lagt inn på et sykehus på grunn av en psykose for et år siden. Hun fortalte at hun hadde forsøkt å begå selvmord et par ganger. Nå begynte jeg å lytte mer oppmerksomt. Jeg spurte henne hvorfor hun var på bryggen. Hun svarte «Jeg blir dratt mot vannet. Det er noe endelig med vannet. Du kan kutte håndleddet og overleve, du kan ta en overdose og overleve….men det er noe endelig med vannet». Jeg så på bølgene som slo mot utstikkeren og mot stranden et stykke vekke. Det var en lang svømmetur. Hun forklarte hvor motløs hun var og hvor fryktelig deprimert hun var på grunn av situasjonen. Hun var på bryggen for å begå selvmord!

Jeg forsto at dette var en spesielt øyeblikk

Jeg begynte å legge vekk fiskeutstyret. Nå visste jeg hvorfor gudstjenesten var avlyst. Jeg visste hvorfor jeg hadde kjørt i mine egne tanker forbi mitt vanlige fiskested. Jeg visste dette var et spesielt øyeblikk. Men akkurat da jeg var klar til å vitne for henne, så begynte det å komme andre mennesker som ødela dette fine øyeblikket.

Jeg ønsker å snakke med deg og be sammen med deg.

Jeg sa til henne, «Frue, jeg vil ikke at du skal misforstå dette, men kunne du tenke deg å gå sammen med meg til bilen min og sitte noen minutter i framsetet? Jeg ønsker å snakke med deg og be for deg.» Damen nølte ikke med å si at hun trengte forbønn.

Idet vi gikk tilbake til bilen, forsto jeg at hun var frelst og var trygg i sin relasjon til Kristus. Selv om hun ikke gikk i en evangelisk kirke, så husket hun dagen da hun ba Kristus om å være hennes Frelser. Jeg spurte henne om hun trodde på engler. «Å ja, det gjør jeg. Jeg tror at de har grepet inn mange dager i livet mitt» Så spurte jeg henne om hun trodde på demoner..hun nølte et øyeblikk. «Ja, jeg antar det.»

Gud har hørt ropet ditt.

Vi kom fram til bilen og satte oss i framsetet. Jeg fant ut at navnet hennes var Terri. Så sa jeg, «Jeg tror ikke at du er psykotisk selv om det har vært diagnosen din. Jeg tror at du er plaget med onde ånder av depresjon og selvmord, og jeg tror at Gud har hørt ditt rop om hjelp. Jeg tror det er derfor vi sitter her akkurat nå.

Jeg sa til henne at jeg kunne irettesette demonene.

Jeg sa til henne at dersom hun ønsket å bli fri, så kunne det ikke være noe utilgivelighet eller sinne i livet hennes. Hun var klar. «Vær så snill å gjør det!» sa hun. Først ba jeg en bønn hvor jeg takket Gud for Hans nærvær. Jeg ba om at den Hellige Ånd ville gi meg retning slik at hun kunne bli fri gjennom bibelsk utfrielse.

Jeg forklarte for henne at jeg ville binde onde ånder i Jesu Kristi navn og når jeg gjorde det så kunne hun erfare noen fysiske reaksjoner, symptomer som kvalme, smerter i magen, øresus, øyne som virret fram og tilbake, følelser av varme i enkelte deler av kroppen osv. Hun nikket til meg at hun forsto. Jeg tok autoritet over de onde åndene og bandt dem i Herren Jesu Kristi navn. Jeg befalte at de ikke kunne dele seg opp, gjemme seg eller bruke noen slag bedrag. At de ikke kunne skade henne eller gå til noen andre. Jeg befalte dem at de skulle være oppmerksomme og at når de ble befalt skulle de gå umiddelbart og direkte til avgrunnen.

Leppene mine brenner

Etter at de onde åndene ble bundet spurte jeg henne om hun erfarte noen uvanlige følelser eller symptomer. «Ja, leppene mine brenner, og begge hendene mine vibrerer og brenner» Demonene var der og de ble nervøse for hva som skulle skje. De manifesterte seg gjennom ubehaget som hun beskrev. Jeg fortalte henne at hun kunne føle dem komme opp og ut av munnen hennes når jeg befalte dem å gå. Jeg kunne se kroppen hennes kaste etter pusten da demonene ble kastet ut. Jeg kunne se og høre et dypt sukk av lettelse. Jeg spurte henne hvordan hun følte seg.

«Jeg kan se klarere, alt er så skarpt og tydelig,» bemerket hun. «Jeg har aldri følt slik fred i hele livet mitt». Jeg samtalte kort med henne om det som hadde skjedd, og jeg oppmuntet henne å gå i en kirke som underviste fra bibelen. Jeg ba for henne igjen. Hun var fri i Jesu Kristi navn.

Alt gikk bra med henne.

Jeg sendte henne noe materiell som hun kunne lese og et brev med oppmuntring. Noen få uker etterpå så ringte hun hjemmet vårt og snakket med min kone. (Jeg var bortreist), og fortalte henne det som hadde skjedd i livet hennes i tiden som hadde gått. Hun ringte igjen noen få uker senere for å la meg vite at det gikk bra med henne. Jeg var tilbake i Corpus for noen måneder siden og jeg ringte for å snakke med henne. Dette var to år senere. Mannen hennes svarte og jeg introduserte meg selv og sa, «Jeg vet ikke om du vet hvem jeg er..?» Han avbrøt meg, «Ja, ja, jeg vet hvem du er.» Han fortalte meg at hans kone ikke var hjemme, men at hun var en helt ny person. «Takk Gud at livet hennes er forandret nå..!»