Nyhetsbrev 2019 Juli 10

DE YNKELIGSTE AV ALLE MENNESKER

1 Kor15,19 Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.

Apostelen Paulus sa at han ville vært verdens mest elendige mann, hvis dette jordiske livet var alt  som gjaldt. Han erklærte at han av ALLE mennesker var den mest elendige.

Jeg husker moren min, som fikk diagnosen paranoid schizofreni, og sa at hun hadde det elendig. Hun var en flott mamma, men hun hadde det fryktelig store deler av livet. Hun ble åndelig plaget. Jeg tror ikke hun ville ha sagt at hun var den mest elendige av alle. Jeg er ganske sikker på at det er folk som leser dette som kan føle at livet ditt er elendig. Kanskje har du gått tom for håp, og du er plaget med at det er lite håp om at ting blir bedre. Jeg tror nøkkelen til Paulus seier var å erkjenne at dette livet er midlertidig, og at Gud elsket ham under alle omstendigheter. Se på Paulus’ prøvelser, og hvordan han overvant dem.

Dette er Paulus’ ord, 2 Kor11,24 Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær;

 Han bar Jesu Kristi merker på kroppen! Fem ganger slo jødene ham slik som de gjorde med Jesus. 195 slag på ryggen. Hvis det bare var dette livet, proklamerte han, så er jeg den mest elendige … hvis det bare var dette livet!

«Tre ganger ble jeg ble jeg pisket.» Igjen, dette er Paulus ‘egne ord. Jeg har sett menn bli pisket i Midtøsten i dag – skammelig og smertefull juling. Paulus sier: ”Tre ganger pisket de meg.” Han sa at han ofte var i døden og i fengsel.

En gang sa han: «Jeg ble steinet.» Bare et tilfeldig utsagn? Neppe. Steiningen i Lystra skjedde i 45-46 e.Kr. Fjorten år senere skrev Paulus 2 Kor 12,2-4 Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det – en som for fjorten år siden blev rykket like inn i den tredje himmel. 3 Og jeg kjenner dette menneske – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det – 4 han blev rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale.

Etter steiningen ble Paulus dratt utenfor byen og overlatt til seg selv. Døde han og fikk et kort glimt av himmelen? Jo mer jeg tenker på det, jo mer mulig ser det ut. Jødene visste hvordan man skulle steine noen, da det var en del av deres religiøse system – Stephen var blitt drept av en slik steining. (Apgj.  7). Dette var ikke et tilfeldig angrep av en mobb, men en antatt straff for blasfemi. Derfor ble den utført for å drepe, ikke for å såre. Jødene som ønsket å drepe Pauus (Apg 14: 4-6), ville neppe ha kastet noen få steiner og deretter gått bort. De steinet ikke bare Paulus til døden, men dro også hans livløse kropp ut av byen. Hvor mange skader tror du han må ha blitt påført under alt dette?

Det ser ut som at disiplene også trodde Paulus var død. I sin kjærlighet og bekymring samlet de seg rundt hans livløse kropp, kanskje i bønn, kanskje i sorg – slik folk gjør i dag som har vært vitne til en tragisk ulykke eller et drap. Likevel sier  Paulus ganske dagligdags: «Jeg ble steinet.»

Paulus hadde mange slike møter med Kristus som styrket ham i hans elendighet. Han så den oppstandne Jesus. Han satt i fengsel gjentatte ganger. I dag ville han bli kalt en gjenganger i fengselet. Med egne ord sa han: (2 Kor11,25) “ ….tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet.” Han sa, basert på sitt vitnesbyrd om Kristus, at han var det mest elendige mennesket på jorden i dette livet. Bare i dette livet …

2 Kor 11,26-28 Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre, 27 i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. 28 Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.Dette er Paulus egne ord!

Hvordan kom han seg gjennom alt dette? Hvordan kunne han fortsette å elske og ta vare på menighetene? Han sa,” ….foruten de andre tingene som jeg må ta meg av daglig; så har jeg min dype bekymring for alle menighetene.” Dyp bekymring for andre, det beskriver han som en kilde til sin elendighet. Å bli såret og skuffet av dem du bryr deg om så mye, kan være mer smertefullt enn den fysiske pine. Spør enhver ekte hyrde.

Han legger enda en hendelse til sin elendighet.2 Kor 11,32-33 I Damaskus holdt kong Aretas’ landshøvding vakt om damaskenernes by for å gripe mig, 33 og gjennem en glugge på muren blev jeg firt ned i en kurv og slapp bort av hans hender.

Så langt, så høres det ut som et bra filmplott, som en oppdiktet  fortelling. Paulus var Guds mann! «Gud og og vår Herre Jesu Kristi far, som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver.» Han legger til at Gud er hans vitne, og han har ikke en gang nevnt tornen i kjødet.

2 Kor 12,7-10 Og forat jeg ikke skal ophøie mig av de høie åpenbarelser, er det gitt mig en torn i kjødet, en Satans engel, forat han skal slå mig, så jeg ikke skal ophøie mig. 8 Om denne bad jeg Herren tre ganger at han måtte vike fra mig; 9 og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig. 10 Derfor er jeg vel til mote i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld; for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.

Dette er  Paulus ord. Gud tillot en demon å trykke ham ned for å holde ham ydmyk, ikke for å straffe ham, for Han ga rikelig nåde, men slik at han ikke opphøyet seg. Åpenbaringene som Paulus opplevde vekket kanskje en viss religiøs stolthet hos ham som ga tillatelse til at demoner kunne slå ham. Idet  Paulus så tilbake på livet sitt, sa han: “Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.”  Takk til Gud for at vi har håp i Kristus. Jeg er ganske sikker på at Paulus ville ha fortalt deg det samme. Takk Gud for Jesus!

Bare for Jesus,

Don

DNB 1930